Etter en middels lang kjøretur til Levanger var Byåsen g16 klar for å kjempe om høstsesongens første poeng. Røkke hadde for anledningen gått til innkjøp av ny bukse, som fortsatt er det heteste samtaleemne på Levanger. Buksa blir beskrevet som "i overkant trang og meget sterke farger." Men den nye buksa fungerte og Røkke stod igjen en god kamp.
Vi brukte litt tid på å komme igang, men etter en litt treg start kom vi mer og mer inn i kampen. Stopperparret Jørgen og Markus imponerte i første omgang og tok seg av det meste som kom. Vi bygger opp noen angrep og er nærme på flere ganger i løpet av første omgang. Men det først da Oliver blir klipt ned på vei igjennom og unge Myklestad stilte seg opp fra 18 meter scoringen kom. En druser av de sjeldne med en skru Roberto Carlos hadde beundret. Rundt muren og inn i nærmeste. 0-1.
Levanger, som nok hadde undervurdert Byåsen skrudde opp tempoet, men vi stod i mot og fortsatte å produsere de største sjansene. Spesielt pasningsfoten til unge Nordskag som var sentral i flere av de gode kontringene våre. Men det stod 0-1 til pause.
Som trener vil du helst ikke gjøre bytter når et mannskap fungere bra. Ikke fordi du ikke stoler på de som er på benken, men fordi du vet hvordan et er å komme inn i en kamp som bølger litt, og fordi du vet at motstanderlaget vil komme ut i 100 etter pause.
Og det skjedd. Levanger var meget gode i starten av 2.omgang og vi blir spilt veldig lave. Men mannen i de glinsende buksene holdt stand lenge helt til utligningen kom. Og det var fullt fortjent at de kom. Det som da gjør meg som trener stolt er at vi klarer å ta oss sammen, gå i krigen og kjempe oss tilbake i kampen. Når Captain Joakim i tillegg da klarer å holde seg rolig når han blir fysisk angrepet gjorde at jeg tenkt her er alt mulig. De siste 20 minuttene er jevne og det er kun unøyaktighet av oss på siste 3.del som gjør at vi ikke scorer. Jørgen fortsetter storspillet bak, og Manstad går skikkelig foran i krigen. Jeg hadde definitivt gjemt meg bak han hvis Tyskerne hadde kommet tilbake. Vi viser en vilje og innsats jeg ikke har sett siden Danmark, og da er det utrolig deilig når Marius blir overfalt inni feltet på en dødball etter at Knut har kriget seg til en dødball. Simen Nordskag 2-1 på overtid. Stemningen er elektrisk, og heiaropet i garderoben er til å få gåsehud av.
En utrolig lagpresatsjon. Alle mann scorer høyt på børsen, og meget sterkt av dere som kom inn til pause å kjempe dere inn i matchen. Dette kan ikke ha vært enkamp det er lett å komme inn i. Jeg har lyst til å trekke fram laginnsatsen og moralen i dette referatet. Og det er grunnen til at vi vant. Ingen tvil om det. Men når det er talent som har hatt en tung sesong grunnet beinbrudd som i min bok får bestemannsprisen så gjør jeg noe jeg sjelden gjør og kårer banens beste: Gratulerer matchvinner Simen. Kjempe moro at du er skikkelig på gang og håper utviklingen fortsetter utover sesongen.
Sendt fra min iPad
