Det var en strålende høstdag, og alt lå til rette for en drømmekveld på Dalgård. Undertegnede som akkurat hadde kommet tilbake fra sykdom følte seg snytt når han kom inn i garderoben. Buksa til Røkke var visstnok til vask! Den SKAL du ha på deg neste gang. Til tross for at kleskvoten ikke var tilfredsstillende i Byåsen-garderoben hadde vi en fin prat.
Even åpnet ballet med å snakke om det som er viktig for et fotballag. Jobben hver enkelt gjør er ikke bare for seg selv, men for alle andre. Eksemplene var som alltid utsøkt fra trenertalent fra Skien. «Det er ikke alltid du får ballen når du skjærer inn i banen når stopper har ballen Oscar, men hva skjer om du ikke får den?» Oscar tenkte seg om noen sekunder før han kontret, jeg skaper rom for at Markus og Marius skal lykkes med en to-mot-en-situasjon. Så sant som det var sagt! Dr-Nilsen kom omsider til ordet og fortsatte i samme ånd. Konkretiseringen ble gjort i form av eksempler fra gyldne Rosenborg-årganger. Mini var avhengig av pasningene til Sverre Brandhaug på samme måte som Sverre var avhengig av at Mini startet i bakrom. Det er det fotball handler om. Verdens beste trener kaller det å «gjøre hverandre gode». Jeg kan ikke få blitt mer enig. Det er akkurat det som er så uhyre fasinerende med verdens beste idrett. «One for all, all for one» synger Bryan Adams, Rod Stewart og Sting om. Klarer et fotballag å opptre på denne måten blir det gjerne poeng. Tre poeng! Slik skulle det gå når Byåsen møtte det tredje beste laget i Trøndelag fotballkrets.
Førsteomgangen startet bra for Byåsens del. Det var tydelig å se at repetisjonen på treningsfeltet med tema 1F, 2F og soneforsvar hadde hjulpet. Verdalen hadde ballen mye, men klarte ikke å skape all verden. Byåsen lå godt! At midtbanen fungerte godt i soneforsvaret har vi sett flere eksempler på tidligere i år, men det som etter mitt syn gjør at vi fungerte enda bedre defensivt er hvordan backfirer opptrer. Avstanden mellom leddene var ofte meget bra og sideforskyvningen var glimrende. Jeg koste meg godt på trenerbenken når Marius og Joakim lå korrekt uten å mannsmarkere vingen til Verdalen. Vingen veivet med hendene og en midtbanespiller forsøkte å slå og sendte ballen rett i fanget på Marius og Joakim. Deilig! En annen ting jeg vil hylle backfirer for var hvordan de opptrådde når en gikk i duell. Dette har de fått mye kjeft av meg og Even for i løpet av sesongen, men nå kan vi faktisk se at kjeft også kan virke som et pedagogisk virkemiddel. Her har dere tatt store steg. I tillegg til dette var Herman et fyrverkeri på topp, både defensivt og offensivt. Dermed klarte ikke Verdal å skape mange sjanser på Dalgård.
En fotballkamp handler om spill-motspill. Verdal var som tabellsituasjon tilsier et meget godt fotballag, noe som gjorde de vanskelige å spille drømmefotball. Verdalen sto høyt i banen noe som gjorde frispillinger bakfra vanskelig og de hadde ballen mest, likevel var vi rolig med ball når vi vant den og kjørte noen kontringer i verdensklasse. Anført av en kreativ Nordskag og et fyrverkeri ved navn Herman på topp skapte Byåsen trøbbel for laget fra Nord-Trøndelag.
1-0 kom etter et drømmeangrep. Marius vant ballen og fant spielfuhrer Håvard på midtbanen. Det var masse rom, men for en sentral midtbane er det ofte som med Rema 1000:»Det enkle er det beste». Håvard gjorde som Odd Reitan hadde forklart og spilte Simen i medløp. «OLI, START!!!!!, ropte undertegnede fra sidelinjen. Oli var ikke vanskelig å be, og skøyt ut av startblokken som en mer kjent mann fra Jamaica. Simen sin pasning var som vanlig vektet perfekt og Oli kom til innlegg. Foran mål hadde en opplagt Knut Jørgensen startet i hundre, på samme måte som Mikkelsen gjorde da han sendte Rosenborg til cupfinalen. Oli sin pasning dro forbi første bevegelsen til Herman og havnet på bakre til Knut som satte lærkula kontant i mål. Knut Jørgensen sendte Byåsen til himmels med sitt første spark på ballen. Coaching i verdensklasse kaller Kjetil Rekdal dette. Jeg og Even kan være tilbøyelig til å være enig.
Etter dette trykte Verdalen på og vi ble spilt lave. Likevel var det sjanser begge veier. Håvard sin silkefot fant Moflag i bakrom. Når Moflag har en halv banehalvdel å løpe på er det vanskelig, faktisk umulig å stoppe ham. Dessverre for Byåsen og Moflag leverte keeperen til Verdal en fotparade i verdensklasse og kampen levde fortsatt. Til slutt skulle imidlertid roen senke seg på trenerbenken, blant supporterne og spillerne. Oli satte spikeren i Verdal-kista og vi kunne innkassere tre nye poeng.
Alle spiller til over godkjent på børsen og alle står på i 80 minutter. Slikt blir det ofte poeng av. Verdal er litt av en skalp. Imponerende!
